Dette er en novelle skrevet i noen få ledige stunder der hjernen var på høygir og ordene formelig fosset ut til fingerspissene over tastaturet...
Han så seg rundt. Verden var ikke sånn den pleide å være. Det var mørkt, ... kaldt, ...det luktet rart. Men det var først da han prøvde å reise seg at han oppdaget at han var låst Inne l bagasjerommet på en Volvo Amazon 1970 modell. «Det var’a som bare svarte !» sa han halvhøyt, eller tenkte han det..,.? Ingen vet helt sikkert. Etter en stund kjente han noe som beveget seg nede ved det høyre benet. Han skvatt og vred seg rundt. I lyset fra den selvlysende klokken hans så han hva det var... det var hans høyre hånd men det var ikke det verste. I det han hadde vridd seg rundt, hadde han på uforklarlig vis klart å skjære av seg den venstre øreflippen... altså... det så i hvertfall sånn ut. Han kunne jo Ikke si det helt sikkert, men uansett så... nei, han tenkte ikke mer på det. Han tok den lille biten som muligens noe tidligere hadde sittet fast på øret hans og dyttet den ut av hullet i bagasjelokket. I det samme slo det ham at dette hullet i grunnen var ganske stort... Han kikket nærmere.
Jo, det var faktisk så stort at han uten problem kunne åle seg ut. I det han var helt ute og skulle sette beinet på bakken så han at det ikke var en Amazon han hadde vært låst inne i men en Chrysler 1978 modell kombi cupé. «Helvetes kjerring,» ropte han da han husket hva som hadde skjedd. Ropet var så kraftig at arret fra hjerneoperasjonen forrige uke gikk opp... Med blodet rennende ned i ansiktet hoppet han elegant ned fra bagasjerommct og landet... midt i den åpningen som normalt skulle ha vært tettet med et kumlokk. Et sted mellom 2,5 og 3 meter lenger ned landet han med et ublidt «Plupp». Plupp? Han reagerte umiddelbart på lyden. Plupp...?! Ikke klask, bang, splosj, knus eller knekk, men et søtt og yndig plupp! Han kunne ikke se noe. Heller ikke etter at han fjernet tupéen fra øynene. De var allikevel klistret igjen av blodet fra kuttet rundt hele skallen! Men... han kunne lukte! Og det luktet... mandelpoteter. Han begynte å krype mot lukten. Den ble sterkere og sterkere etter hvert som han krøp bortover de mørke, kloakkstinkende, rottebefengte tunnellene. I det han i mørket stappet hånden opp i den gryten der potetene kokte, idet han kjente hvordan huden skrellet av hånden hans, akkurat da... var det noen som hadde skylt ned et toalett i nærheten. Han fikk hele lasta i hodet... det sved i det åpne arret, men det skylte vekk blodet fra øynene.
Han kunne se litt igjen... han så... han så... han så rett inn i munningen på en avsaget hagle. Han så også det forskrudde ansiktsuttrykket på damen som holdt i haglen. Det krakilske, forbitte uttrykket i ansiktet på henne som for 8 år siden hadde vært hans kone, fortalte ham at han ikke akkurat var i noen drømmesituasjon... I det han hørte det solide smellet og såvidt så munningsflammen fra de to hagleløpene og kjente hvordan kroppen sviktet under ham, rakk han å tenke en mikrodels tanke. Det siste han tenkte var «Mandager stinker!» Den sinnssyke latteren fra damen med hagleløpene fulgte ham inn i mørket...
Da han åpnet øynene igjen, hang han etter armene langs en klam og muggen murvegg og forsto at det hadde vært løskrutt i hagla. Rommet var bare svakt belyst, men han kunne skimte konturene av mennesker under seg. Under seg!? Han hang altså ganske høyt. Etter nærmere vurderinger tippet han at det dreide seg om cirka 20 meter over bakken. Hva hadde han der å gjøre? Hvem hadde hengt ham der? Hvem var konge i Iran nå? Spørsmålene fór gjennom hodet han som regndråper. Nei, forresten - det hadde begynt å regne, det var forklaringen på dråpene. Spørsmålene fór som fallende tannpirkere gjennom hodet hans, sånn var det! Han hadde ikke hengt der i mer enn knappe 5 timer, da lydene ovenfra gjorde ham oppmerksom på at han ikke var der alene ...!
Han så sakte opp. Nakken verket på grunn av den fire-tommers spikeren som satt fast i halssenen. Da han endelig kikket rett opp fikk han, ikke uventet, en bøtte harsk lunken tran i fjeset. Spyttende og frådende la han merke til at tauet ble kappet. Fallet kunne ikke ha vart i mer enn noen sekunder, men det føltes som en evighet. Livet passerte revy. Stemmelokaler eller ikke, ja eller nei, transvestitt eller ikke, damer i silke, bananer uten skall, turister i busser... Han ble brått revet tilbake til virkeligheten idet han traffvannflaten, og ble dødlig klar over at de konturene han hadde sett under seg ikke var mennesker, men krokodiller. I sitt forsøk på å nå opp til ham tidligere, hadde de nærmest stått på halen, det var forklaringen til at de hadde liknet mennesker. Vel, han hadde ikke akkurat tenkt å bli der for å filosofere noe mer over det.
Med en kraftanstrengelse, klarte han å kaste seg de knappe 7 meter bort til den strømlinjeformede speedbåten. Igjen ble hodet hans bombardert av spørsmål - speedbåt, her? Hvorfor, hvem, hva, uten sukker, minidisc i brystlomma? Vel, nok om det. Han ga full gass, kikket seg tilbake og la ikke merke til at han ble den første mann i Norge til å frivillig kjøre utfor Vøringsfossen i en 23 fot’s båt. Heldigvis hadde han i tumultene med krokodillene i rent overlevelses-innstinkt tatt på seg den fallskjermen som hadde vært bundet rundt benet hans. «Han kunne ikke ha vært smartere», tenkte han da han trakk i snoren. Skjermen åpnet seg, full av hull etter krokodillebitt. Han fall som en stein. traff vannet med en hastighet av 220 kilometer i timen, spjæret fra navlen og opp til halsen og døde. Denne gangen var det gjort!
Moralen må være at mandager ikke er noe særlig, men at man får gjordt liddelig mye i løpet av kort tid. hvis man bare vil. Dessuten spiller det fint liten rolle om Hassan eller Ben Jalla er konge i Iran, så lenge du har en egen mening om Jagland og Carl I. Hagen, og at du kan være sikker på at avisene antagelig kommer ut i morgen også. Vær forsiktig og kjør pent, snart er det jul ELLER sommerferie!!